På kanten av meg selv

Jeg har vert her mange ganger før. Det begynner vel på en måte å bli normalt, på en totalt vridd og absurd måte.
Ja, fordi noen ganger er det som om jeg ikke er meg selv. Det er som om jeg bare eksisterer. Jeg ser på meg selv utenfra. Kan jeg ikke bare få være inni meg selv igjen? Bare en liten stund. Et minutt, et sekund. Jeg er så lei av å beordre meg selv rundt. Bestemme alt jeg skal gjøre utenfra. Oppe i det store intet. Det er der jeg holder hus akkurat nå. Både hjemme og når jeg er ute og tjener penger. Er jeg gal? Tror det er noe fremmed med meg.
Jeg undres over om dette skyldes tidligere traumatiske hendelser. Om det som skjedde da, gjorde meg slik. Noen som skremte meg ut av meg selv og oppe i det store intet. Nå tørr jeg ikke bestandig å være inni meg selv lengre. Inne i skallet. Der jeg egentlig hører hjemme. Tankene og skjelen er langt vekk.
Jeg vet at du leker uskyldig. ?Nei, jeg gjorde faen ikke det, han lyver!? ropte du da de konfronterte deg. Vi vet begge hva sannheten er. De andre skjønner det forhåpentligvis de også. Men så er det nå slik at jeg er her. Ute av skallet mitt som jeg så sårt trenger. Helst med en gang.
Jeg får bare holde håpet oppe.








[Funnet på tumblr.]



